hits

Aurora Arnoldsen

meg mot meg

  • 06.02.2018, 18:35

Det er en evig tålmodighetsprøve å pushe seg selv utenfor komfortsonen. Å pushe seg sakte men sikkert, litt og litt, nærmere målet. Nærmere livet. Ingen kan ta den tidkrevende kampen for meg. For det tar tid, og jeg prøver å si til meg selv at det er helt greit og at det faktisk er den eneste veien. Ingen kan gå de prosessene jeg er nødt til å gå for meg. Ingen kan egentlig gjøre noe akkurat nå. Uansett hvor mange råd, oppmuntringer og klemmer som blir tilbudt med god intensjon, men som ikke når frem i samme innpakning. Uansett hvor mange som vil strekke ut en hjelpende hånd og bare vil være der. Men alle vil snakke. Diskutere. Finne løsninger. Se fremover. Men så er det kanskje det da? Nok. At de bare er der - og venter. 

Ingen kan fjerne alt det som er vondt og skummelt for meg. Ingen vet egentlig hva som er vondt og skummelt, og jeg er ikke sikker på at jeg alltid vet det selv heller. Og langt mindre hvorfor. Jeg vet at jeg må ut av det liksom trygge som er alt annet enn trygt, men jeg vet ikke hvordan. Det er ingenting annet jeg vil, men jeg vet bare ikke hvordan.

Hvor er egentlig veien ut når alt det du ikke vil være, alle følelsene du ikke vil føle og alle tankene du ikke vil tenke kjemper for å styre deg mer en den delen av deg som vil ut. Når du ikke vet hvilken vei som er ut, heller ikke hvordan du kommer deg ut. Når du løper fra fengselet men ikke har nøkkelen til håndjernene - hvor fri er du egentlig? Det er ikke lenger deg mot alle, men deg mot deg. Et utmattende kappløp mot noe som uansett hvor du sitter, går, står eller løper tar deg igjen. Du løper mot deg selv og det er ingen vinnere.

Anne Line p

06.02.2018 kl. 18:37
Wow så bra Skrevet Aurora 💚Heier på deg 🌸

Aurora Arnoldsen

06.02.2018 kl. 20:59
Anne Line p: <3 !!
Aurora Arnoldsen

Lever livet midt i Oslo by. Keep up!!

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no