hits

Aurora Arnoldsen

Levd i en løgn

  • 30.01.2018, 15:40

Latteren. Praten. Bunader. Flagg. Maten. Alle koser seg. Men uroen i kroppen er der. Jeg blir svimmel. Klump i magen. Får ikke puste. Tror jeg blir syk. Må ut. Må hjem. 

Alle prøvene tyder på ME, men jeg måtte henvises til flere leger for å stille diagnosen. Alle prøvene har vært fine. Ingen skjønner hvorfor dette skjer med meg. Jeg skulle jo liksom ha alle forutsetninger til å klare meg på alle områder i livet. 

«Jeg må bare hvile. Kroppen og hodet. Jeg kommer til å bli dårligere om jeg anstrenger meg for mye. Jeg er ikke anspent - jeg trenger bare å hvile.  Jeg isolerer meg ikke - jeg trenger bare å hvile. Jeg er ikke psykisk syk - jeg trenger bare å hvile. Jeg er ikke redd for verden - jeg trenger bare å hvile». 

Alle de ubesvarte spørsmålene som surrer rundt i hodet. Alle tankene om at denne sykdommen aldri kommer til å ta slutt. Når startet egentlig ting å bli sånn som dette. Når begynte jeg å ha konstante smerter i hele kroppen. Skjelvingene på hendene som aldri stopper. Dunkende hodepine. 

Skal kjøpe inn til middag. Jeg måtte bare sminke meg litt før jeg dro. Måtte bare finne noe å ha på meg. Som tilfeldigvis tok to timer. 

Er jo ikke redd for å ta trikken. Unngår det bare så mye som mulig fordi det er trangt, for mye mennesker - for nært.  Tanken på at noen skal stirre på meg - for lenge. Stresset. Klumpen i magen. Uroen i kroppen akkurat som om noe fælt skal skje. Følelsen av å bli kvelt. 

«Hvordan er formen din for tiden?» . Jeg har det bra, må bare hvile er alltid svaret. Tankene om at jeg kommer til å få smerter i kroppen om jeg pusher meg og blir med på ting. Ting jeg egentlig alltid har elsket og gledet meg til. Hvor likegyldig jeg har blitt til de samme tingene skremmer meg. Redselen for at jeg kommer til å kjenne på influensafølelsen, bli liggende i senga hele dagen etter - i et mørkt rom - med ørepropper - og hangoverfølelsen.

Det lukter øl. Jeg og alle rundt meg synger med til sangene som dunker i spektrum. Ingen merker det som skjer inni meg. Hjertet dunker fortere, så fort at jeg tror noe farlig holder på å skje. Hendene skjelver for mye til å kunne knytte nevene sammen. Jeg får ikke puste. Alt rundt meg går i sakte film. Jeg må ut derifra. Nå dør jeg. Tusen tanker rundt i hodet før jeg klarer å puste dypt inn og ut og den slipper taket. 

Ingen ser det. Ingen vet noe.  

Det var ikke første gang det skjedde, men for første gang skjønte jeg hva som skjedde. 

Joachim Hovland Vik

30.01.2018 kl. 16:11
meget godt innlegg. veldig fint at du klarer å sette ord og setninger på det du har av tanker og bekymringer, jeg synes selv at det er meget vanskelig, så det at du har klart deg, er for meg en trøst på en måte. tusen takk for at du gjør det lettere for meg og helt sikkert andre

Aurora Arnoldsen

30.01.2018 kl. 18:53
Joachim Hovland Vik: Wow, setter så pris på å høre dette. Takk!!!

Solvor H

30.01.2018 kl. 16:38
Beundrer ditt nydelige vesen, og det at du er så sterk å deler åpent med resten av verden. Tenker på deg, og ber for deg. Du er mer en god nok!!!

Aurora Arnoldsen

30.01.2018 kl. 18:53
Solvor H: <3 !!!

Lotte Flatøy

30.01.2018 kl. 16:45
Har selv en nær venninne med ME. Er vondt å se på at noen så gjerne vil, men ikke har makten til det.. heier på deg! <3

Aurora Arnoldsen

30.01.2018 kl. 19:04
Lotte Flatøy: Har nok faktisk ikke ME som alle trodde, men det har vært en angst der lenge som bare har vokst seg større. Men å innse og godta ting som de er akkurat nå er jo første steget for å ta livet tilbake.
Men asså takk <3

Lotte Flatøy

30.01.2018 kl. 19:07
Å så godt å høre da! Gleder meg til å følge bloggen din videre <3

Kristina G

01.02.2018 kl. 21:16
Du får satt så bra ord på det, og slikt er ikke lett å dele. Håper alt står bra til med deg Aurora! Blessings

Aurora Arnoldsen

02.02.2018 kl. 00:21
Kristina G: Virkelig så så koselig å høre <3 Takk, Kristina!!
Aurora Arnoldsen

Lever livet midt i Oslo by. Keep up!!

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no